15. november til 4. desember 2007.

Denne turen var fulltegnet bortimot et år før avreise, og 28 glade golfere satte hverandre stevne på Gardermoen, klare for årets golfopplevelse. Vel egentlig var vi 25, for 3 hadde reist ned uken før for å ligge i treningsleir.

18 av deltagerne hadde vært med på tur til Thailand før, så gjensynsgleden var stor. Og våre nye medreisende fant seg raskt til rette blant veteranene, før vi gikk om bord i flyet til Helsingfors. Flybyttet der var gjort på en drøy time, og det skal Finnair ha:  De har uomtvistelig den raskeste og enkleste forbindelsen til Bangkok. Når man skal østover, er det jo ganske smart å fly østover fra starten av. Det er enkelt å bytte fly på Vantaa, og avstandene er korte fra fly til fly. Og siden Finnair er ansvarlig for bagasjen hele veien, er de meget påpasselige med å få den med. Ellers må de jo bare betale kostnaden selv.

Vel fremme i Bangkok ventet vår lokale kontakt med stor buss og avkjølte forfriskninger av ymist slag, og turen de 240 kilometerne ned til Hua Hin, avbrutt av et par ”tekniske pauser”, gikk på vel tre timer, i strålende sol og ca 30 grader pluss. Neste gang går det enda raskere, for den nye motorveien syd for Bangkok åpnet uken etter at vi kom, og kutter reisetiden med ca 30 min.

På Nilawan fikk vi en varm velkomst, og etter en liten halvtime var de fleste kommet i orden, og langbordet vårt i gata var dekket til middag og hyggelig samvær, og kvelden forløp som den pleier i gode venners lag.

Været
Rent statistisk er faktisk november en  forholdsvis regnrik måned. Men det meste har en tendens til å komme de første par ukene, hvis det kommer noe. Og det fikk vi et godt eksempel på. Mange var i byen og handlet eller spiste søndag kveld den 18., da himmelens sluser åpnet seg i et par timer. Det tok ikke lang tid før gatene sto under vann, og de med nedoverbakke så ut som norske lakseelver i vårløsningen. Vi satt inne på en restaurant og kunne følge kaskadene av vann, og da det omsider letnet kjørte vi hjem med en tuk-tuk, som lagde kjølvann i gatene som en middels sørlandssjekte på sommertur i skjærgården.

Dagen etter skulle vi spille Palm Hills, og noen var nok skeptiske til hva vannet kunne ha gjort med banen. Dagen var regntung og grå, men vi fikk bare et lett vanndryss i løpet av et par hull på banen, og den var i perfekt stand, selv om noen lave områder var litt våte.

Resten av tiden var faktisk været overraskende ”kjølig”, med maksimumstemperaturer på mellom 26 og 29 grader hver dag. Og i solrenningen, da vi spiste frokost ute i gaten vår, var det enkelte som tillot seg å hutre litt, for faktisk var morgentemperaturen nede i + 20 enkelte dager. Etter mine mange år i Thailand har jeg aldri opplevd noe lignende. Men ytterst behagelig var det, og mange valgte å gå sine runder. Og det er første gang jeg har registrert at det ikke er absolutt nødvendig å dusje etter runden. Sol og en svalende vind gjorde rundene til en opplevelse som vi har her hjemme en vanlig sommerdag.
 

Alternativ sightseeing
Det blir mye golf på en slik tur. Programmet spesifiserte 10 runder (alle ukedager), men  tre helger uten aktivitet, får jo de fleste golfere til å gå i frø, og jeg har mistanke om at det ble spilt både 15 og 16 runder for de ivrigste.

Noen valgte sightseeing i stedet, og det ble turer til Bangkok og Grand Palace med kanaltur, Broen over Kwai, Tigertempelet, Floating Market med alle sine ”turistfeller” og yrende folkeliv. Vi var mange som hadde satt  av en dag siste helgen til en dykkertur til Koh Talu, tre timer sør for Hua Hin. Et virkelig tropisk paradis hvor man kan snorkle, bade og kose seg. Men været ville det annerledes, for en vedvarende sterk nordøstlig vind hadde gjort vannet uklart så lite var å se. Og vår mann Ford, som sto for arrangementet, sa at det ville være bedre å gå to minutter ned på stranden, enn å sitte 6 timer i buss og båt tur/retur for den samme opplevelsen. Så da ble det ekstra golf for mange, og strandliv  i Hua Hin for resten.

Loy Krathong
Dette er en tradisjonell lysfest når fullmånen inntreffer i november, og er en hyllest til det livgivende vannet. Dette er en stor høytidsdag i Thailand. Det settes ut små flåter med lys og røkelse, og sendes opp små varmluftsballonger med lys i. Takket være at valutakursen utviklet seg gunstig, fikk vi i GolfFerie økonomisk armslag til å invitere alle deltakerne gratis til feiringen på Hotell Sofitel, hvor det var anordnet en enorm buffet rundt svømmebassenget i haven. Og med en tindrende fullmåne, hundrevis av gjester, god mat, levende musikk, og skjønnhetskonkurranse, avsluttet med et stor fyrverkeri, ble dette virkelig et minne å ta med seg!  Men husk! Neste gang kan det bli valutatillegg, og ikke gratis fest!

Ellers gikk dagene
med de vanlige gjøremålene:golf, skredderbesøk, shopping, late dager på stranden med en god bok, og andre viktige gjøremål. Og felles middager selvfølgelig. Vi besøkte La Grappa, Chao Lay, Madame Green og avsluttet med fransk festmiddag på Brasserie de Paris. Noen vasset også stranden ned til Let’s Sea, for å spise lunsj en dag, og ble til dels klissvåte, på grunn av høyvann og bølger. Hyggelig var det, og maten var nydelig, men hjem tok vi tuk-tuk!

Det er utrolig hyggelig å arrangere disse middagene, for alt fungerer til minste detalj, og når et måltid med 8-10 forskjellige retter og rikelig å  drikke havner på fra kr 85 og oppover, blir det jo ganske overkommelig.

Og hver gang jeg kommer hjem og tømmer kameraet mitt, oppdager jeg at jeg har flere kilometer med langbord og glade golfere på minnebrikken. Og det må jo indikere at vi har hatt det hyggelig sammen!

Men det var golf vi kom for,
og banene var som vanlig i utmerket stand, etter masse vann gjennom regntiden. Kan man så si at noen utmerket seg? Ja, Black Mountain, den nyeste banen, og Kaeng Krachan, som ligger nasjonalparken av samme navn. Begge disse banene var førstegangs opplevelser for nesten alle.

Black Mountain er utførlig beskrevet i rapporten fra påsken i år. Hvis noe skulle tilføyes må det være at jeg nå skjønner hvorfor man har spikes under golfskoene! Det er for at man ikke skal skli av greener som er så ondulerte, ”glatte” og harde at det er vanskelig å stå stille på dem. Dette gir puttingen en ny dimensjon for oss middelhavsfarere, og kommentarer som: ”Bra putt, du gikk bare 7 meter forbi hullet”, eller ”bra putta, du er fremdeles på greenen” var jevnlig å høre på runden! Asia-touren kommer til denne banen i 2009, så det er neppe noen tvil om at den er en mesterskapsbane.

Kommentarene til Kaeng Krachan var også udelt positive, selv om reisetiden er en time hver vei. Derfor tar vi den inn i programmet for neste år også.

Royal Hua Hin midt i byen, pådro seg også mange positive kommentarer. Konklusjonen er at dette er en bane som ”vokser” etter hvert som du spiller den. Den ser lett ut, og kan virke kjedelig, men den krever sin spiller fullt ut for å få et godt resultat. Det sies også at den er mye brukt som treningsbane for de profesjonelle spillerne på Asia-Touren, fordi den krever lange, presise slag. Nettopp slik de fleste på våre turer er eksperter på :)
 
Det var også her vi ble konfrontert med en stor flokk aper (150-200) i skogkanten på hull 13. De fleste var ”barn og ungdom i slyngelalderen”, men hadde med seg voksne og ganske aggressive  ”voktere” som passet på at vi ikke kom for nær. Erling slo utslaget langs skogen, og vi kunne klart se at en av ungdommene stakk til skogs med ballen. Korrekt droppet han en ny ball, men da han skulle til å slå neste slag, kom den opprinnelige ballen i en fin bue ut fra skogen!! Og det var den rette, helt korrekt merket med spillerens merke!

Militærleire er det mange av i Thailand, og mange av dem har golfbaner som er åpne for allmennheten. I Camp Thanarat, 20 km sør for Hua Hin, har de en 18-hullsbane som jeg lenge har hatt lyst til å prøve. Så vi lastet opp en bil og dro av gårde. Og banen var fin den, men greenene var ikke opp til den standard man bør kunne forvente. Men som en treningsbane, for å få kroppen og svingen i gang etter en lang natt på flyet, holder den i massevis. Samlet green- og caddiefee er ca kr 200, og det er den verdt, og presisjonsputting kan man jo trene på andre baner.

Men å gi noen anbefalinger av enkeltbaner vil jeg ikke gi meg inn på. Alle har sine særegenheter, og ”noen liker mora, og andre liker dattera!” Jeg noterte at Palm Hills hadde  11,5 på STIMP-meteret den siste dagen vi spilte der, og det er PGA-standard og vel så det når det gjelder greenhastighet.  Så noen utfordringer hadde vi da!

Da kan vi summere opp følgende tilfang av baner innenfor 1 times kjøring fra Hua Hin.
Fort Thanarat Golf Club- 18 hull - Grei som treningsbane, greener ikke bra.
Majestic Creek - 27 hull - I vanlig god stand – utfordrende.
Imperial Lakeview - 36 hull - Vi spilte både A-B og C-D, flotte baner!
Palm Hills - 18 hull - Vakker som vanlig. Svært ”glatte” greener.
Bangkok & Milford - 18 hull - Ikke spilt denne gang, første 9 svært kupert.
Kaeng Krachan - 27 hull - En fin bane i nasjonalparken av samme navn.
Royal Springfield - 27 hull - Ikke spilt denne gang, ”flokkens dyreste”
Royal Hua Hin - 18 hull - Vokser på hvert besøk, flokkens lengste.
Black Mountain - 18 hull - Denne glemmer du ikke så lett!
Baanyan Golf Club - 18 hull - Ny bane som forventes å åpne i februar 2008,   10 minutter sør for Hua Hin.

Hvilke konklusjoner kan man så trekke av dette? Kombinerer man litt, kan det spilles 18 ulike 18-hulls sløyfer i løpet av ferien, og det er jo ikke verst! Greenfee har blitt økt jevnlig hvert år, men noe sier meg at de siste baneåpningene vil kunne legge et visst press på prisene, for banene virket ikke spesielt velbesøkte, og det er verdt å merke seg at Black Mountain har lagt seg under Royal Springfield i greenfee, og jeg er ikke i tvil om at BM er det beste kjøpet!

Ellers forløp dagene som de pleier å gjøre på disse turene: Altfor fort! Det ble spilt konkurranser, bl.a. en Texas Scramble på Royal Hua Hin, og vinnerlaget kom inn på par – 72 slag. Men de skilte bare 5 slag ned til 7. lag, så det var tett og jevnt hele veien.

Stablefordkonkurransen, med premier til alle, ble vunnet på 36 poeng. Merkelig nok var det så jevnt at hele 22 spillere måtte dele 6. plassen!

Hjemreisen
Det ble litt rot med hjemreisen for Finnair byttet fra sommer- til vinterruter den 3.12. Først var det meningen vi skulle ha dagfly hjem (skrekk og gru), men vi fikk flyttet oss til nattfly ved å bli et døgn lenger. Avreise etter midnatt er langt å foretrekke, men hva gjør man da den siste, lange dagen?  Faktisk er det like enkelt som elegant, nemlig en runde flomlysgolf på Bangkok Golf Club.

Vi lastet opp i Hua Hin kl 10 på formiddagen og ankom BGC kl 1330. God tid til å skifte, slappe av, og  få seg en bit mat før utslag fra kl 1500. Og vi spilte oss inn i natten, med alle sine merkelig lyder, og nøt stillheten, men ikke myggen, som var hjertelig tilstede på enkelte hull. Men nattgolf er og blir en  opplevelse du skal unne deg hvis du får sjansen.  Etter runden var det god tid til dusje og skifte til klær som egner seg bedre enn shorts og golftrøyer i et vinterlig Oslo.

Vi hadde også en avsluttende markering under middagen med premier til særlig minneverdige prestasjoner.

Avreiseprisen
gikk til Kirsten, som ved avreisen til Majestic Creek sto glad og lykkelig og vinket til den siste bilen, i den tro at det skulle komme en til. Men det gjorde det ikke! Problemet ble selvsagt løst av Ford på Nilawan, som sørget for ekstrabil!

Vannmannens Pris
gikk til Jan som på samme hull på Palm Hills (5) klarte å sette tre baller i tre forskjellige vannhindre. Da ga selv den iherdige Jan opp hullet, selv om det var et vannhinder han ikke hadde vært i!

Toalettprisen
gikk til Rolf som etter et akutt besøk av ikke vennligsinnede bakterier fikk behov for omgående toalettbesøk. Det ble løst på den måten at han slo sine slag i retning det toalettet som lå mellom fairwayene, slik at han hadde kort vei hele tiden. En elegant løsning, som  overhodet ikke forsinket spillet! Og scoren ble faktisk bra!

Fra Bangkok GC til den nye flyplassen er det ganske nøyaktig 1 times kjøring. Det er en ganske merkelig opplevelse å kjøre rett igjennom Bangkok på de nye supermotorveiene som går sånn cirka mellom 5 og 10 etasje gjennom hele byen. Bussen var knapt under 100 km/t en eneste gang på denne turen. For 20 år siden hadde denne turen tatt et døgn!

Etter å ha vært på farten i nesten 17 timer, er det ikke vanskelig å sovne på flyet på veien hjem, og de fleste kom forholdsvis uthvilte til Oslo, etter 3 kvarters stopp for flybytte i Helsingfors.

Oppsummering
Alle holdt seg stort sett friske, når vi ser bort fra litt forkjølelse, og et og annet behov for å være i umiddelbar nærhet av et toalett en dag eller to. Men det ble tatt med godt humør, og kullsviertro på at man ville være tilbake på banen etter kort tid – og slik ble det.

Det er et uomtvistelig faktum...
at miljøet på en golftur skapes av deltagerne i fellesskap. Vi i GolfFerie kan kun legge den tekniske rammen, og arrangere noen konkurranser og sosiale fellesarrangementer. Resten er det deltagerne som står for. Og makan til trivelig og sporty gjeng som deltok på denne turen skal det letes lenge etter. Noen kjente noen fra før, og noen kjente ingen, men alle var inkluderende og deltagende. Vi spilte mye golf, men spørsmålet er om det ikke var lattermusklene som ble mosjonert mest, tross alt! Jeg vil derfor gi min honnør til alle deltagerne som virkelig gjorde dette til en opplevelse for livet for alle som var med!

Tusen takk alle sammen, og jeg håper vi møtes igjen til Nilawan Invitational i juni, sammen med andre ”gamle Drømmegolfere”. Jeg kommer tilbake til sted og tid så snart jeg har det på plass. Og før det står  selvsagt, for manges vedkommende, nye opplevelser i Sør-Afrika i mars for tur!

Vi gleder oss!

Kari, Lars og jeg ønsker dere alle en riktig God Jul og et Godt Nytt År i golfens tegn!
 
Med vennlig hilsen
Steinar